År med terror og vold (2012-2015)
Denne artikkelen er dessverre ikke en munter sak, men mer en presentasjon av vår hverdag som hjelpearbeidere i Tyrkia. Men vi gjør det vi kan for å «plastre sår», «slukke branner» og samtidig skape prosjekter for barn, som kan gi dem en mye lysere hverdag og bedre fremtid.
Vi egner denne artikkelen til noen av de altfor mange katastrofer, kriser og konflikter, som vi har vært gjennom og deltatt i som hjelpearbeidere de siste 10-15 årene. Dette er for mange tung lesing, for noen litt for tung. Men for de av dere som foretrekker en dypere innsikt, er dette virkeligheten vår, hverdagen vi deltar i.
Tro oss, å leve midt oppi alt sammen og prøve å være en solid pilar for barna som opplever det hele, det kan til tider kreve umenneskelig mye energi. Samtidig ser og føler vi hvordan alt «treffer» barna og hvordan sårbare sinn rammes av det hele. På den ene siden blir man nesten sint fordi barn må gå gjennom slike påkjenninger, samtidig beundrer vi dem for deres utrolige måte å håndtere og bearbeide sorg, bekymringer og redsel. Noen gjemmer seg bak mammas skjørtekant eller på pappas trygge fang, men utrolig mange blir som «små voksne», som tar tak og hjelper til med sine små søsken og venner som er reddere enn dem selv. Midt oppi tristheten ser vi hundrevis av små hverdagshelter – barn som aldri burde ha opplevd så mye vondt og vanskelig, men som likevel vokser gjennom det. Aldri har vi møtt så mange barn med så mye ettertanke som alle de vi får kontakt med i vårt virke i Barnas Brobygger, Dette er en form for belønning som gjør at vi føler det verdt å «gå på med krum hals» hver eneste dag.
Det finnes tusenvis av enkelttilfeller, personlige kriser for barn og deres familier, som dere vil se og lese om (en liten del av det hele) på nettsiden og ved å bla tilbake på Facebook. Og så har vi de store, felleshendelsene.
Allerede da vi startet her i Tyrkia i 2006, var det stadig forferdelige ting som skjedde. Rett som det var, sprang det bomber og kuler suste i enkelte områder om ørene til de som bodde der. Vi hørte daglig om terrorister, og vi må ærlig innrømme at vi ikke alltid følte oss trygge. Men allerede i 2005 hadde myndighetene startet forhandlinger med terrorgruppene, og sakte, men sikkert ble det færre og færre terrorangrep. I 2010-2011 fikk vi vite at avtaler var under utarbeidelse, og det ble diskutert løsninger hvor våpen skulle overleveres under internasjonal overvåkning, mot at gruppene skulle bli anerkjent som fredelige konstellasjoner og få delta i møter og høringer, hvor de også skulle få tale på vegne av sine tilhengere (som også ønsket fredelige løsninger). Avtalen lå klar for signering i starten av 2012. Og vi gledet oss alle over utviklingen.
2012 var året mayaene hevdet at verden skulle gå under. Dette skjedde heldigvis ikke, men om man ser tilbake på dette året, ser vi at 2012 er året da terror virkelig ble «den nye krigføringen». Vi snakker selvfølgelig om IS, og hvordan de ble kjent for en hel verden og hva de har stått for gjennom mer enn et tiår nå.
Etter å ha skrevet og analysert hendelsene vi skildrer, så vi fort at katastrofer, ulykker og kriser er så mange og så omfattende at vi må egne noen flere innlegg til dette enn tenkt.
IS OG TERROR
Når makten til IS økte kraftig i 2012, ønsket de videre å styrke sin innflytelse i regionen. Tyrkia ble raskt et strategisk nøkkelområde i konflikten rundt Syria og videre mot Europa. Veltalende menn innen terrororganisasjonen klarte å overtale de mest ekstreme av gruppene i Tyrkia, som sto i ferd med å undertegne fredsavtalen med tyrkiske myndigheter. Alt som gjennom mange år var blitt bygget av tillit og forhandlinger eksploderte rett foran øynene på tyrkiske myndigheter og landets befolkning. Ekstremister gravde opp våpen som var gjemt, de fikk i tillegg våpen, ammunisjon og bomber fra IS. Vi opplevde alle hvordan freden forsvant, og terroren ble verre enn noensinne. Vi i Barnas Brobygger så hvordan det hele påvirket barna – redselen i øynene deres, hundrevis av spørsmål – og dette er kanskje noe som er vanskelig å forstå fullt ut i fredelige land som Norge – også ekstremister og terrorister har barn. Barn som tror på det foreldrene forteller dem, lærer dem, får dem engasjerte i. Konflikter og «krigføring» i den voksne verden, forplanter seg selvfølgelig også blant barna.
BORGERKRIG
Mange som selv ikke deltok i terrorhandlinger uttalte at de hadde forståelse og sympati for terroristene. De anså dem bare som noen som hadde gått til ytterligheter fordi de gjennom nesten ett århundre følte at de ikke ble hørt eller respektert. Ting eskalerte da en fremstående politiker kom med uttalelser på vegne av seg selv og sitt parti om at de sympatiserte med terroristene. Dette førte selvfølgelig til at partiet og flere av dets ledere ble etterforsket og senere rammet av omfattende rettslige tiltak. Reaksjonene i Tyrkia ble enorme, og mange av partiets medlemmer og velgere tok til våpen. Uskyldige mennesker, deriblant flere barn, ble angrepet, såret og drept. Alt dette skjedde i det østlige Tyrkia, og hæren måtte gripe inn. Men dette førte dessverre til at enda flere tilhengere av det partiet hadde stått for ble sinte og atskillig flere tok til våpen. Flere militære ble satt inn i kampene, og til slutt kunne man slå fast at det var blitt borgerkrig i Tyrkia.
Mange kurdere hadde i årene før støttet Erdoğan og AKP sterkt, nettopp fordi han som den første tyrkiske statslederen offentlig beklaget de blodige hendelsene mot kurdere i 1930-årene og åpnet for dialog rundt kurdisk identitet og språk. Derfor opplevde mange det ekstra tungt da fredsprosessen brøt sammen, politikere fra HDP ble arrestert og partiet senere ble møtt med omfattende rettslige inngrep og anklager om tilknytning til terror. For mange kurdere føltes det som om håpet om forsoning forsvant igjen. Splittelsen mellom tyrkere og kurdere vokste på nytt — og vi merker fortsatt konsekvensene av dette i hverdagen rundt oss.
Vi har hørt presentasjoner om dette i norske medier, men veldig mye er sagt som absolutt ikke er subjektivt. Flere har presentert det som om hæren plutselig gikk til angrep på folket, og bakgrunnen er i mange tilfeller utelatt. Det finnes alltid «flere sannheter», en for hver deltaker i en konflikt, men dessverre finnes det atskillig flere usannheter, som spres for å få medhold og sympati. Noe man selv kan oppleve i f.eks. et samlivsbrudd. Der har vi «din sannhet» og «min sannhet», din opplevelse av «oss sammen» og «min opplevelse» av det samme. En krig er en ekstremt mye større og verre situasjon enn dette – men prinsippene er de samme. Og, hvem skal vi utenforstående tro på, sympatisere med? Vi velger alltid den som står oss nærmest eller som vi «kjenner oss mest igjen i» – og i visse tilfeller den som lyver best…..
SKREMMENDE DEMONSTRASJONER
Borgerkrigen i Østre Tyrkia hadde selvfølgelig innflytelse i resten av landet. Her i Alanya opplevde vi skremmende demonstrasjoner, som eskalerte og toppet seg totalt 9. september 2015. For samtlige av oss som bor her og for alle som var her på ferie, ble opplevelsen av dette uhyggelig skremmende. I Alanya samlet rundt 3000 personer seg til demonstrasjonstoget. Det begynte som en mer fredelig marsj, men omtrent for hvert skritt begynte ropende uttalelser å bli flere og høyere. Tilrop kom tilbake fra de som sto langs gatene for å se, de fikk sinte svar og alt ble mer og mer høylytt. Innen demonstrantene nådde Alanyas havn, med pulserende uteliv og titalls restauranter og diskoteker, var det hele ute av kontroll. Stemningen forandret seg fullstendig. Demonstrasjonen var ikke lenger en marsj. Den var blitt til en rasende menneskemengde ute av kontroll.
De ble til en «maskin» med ett mål for øyet – å knuse og ødelegge alt som kom i deres vei. Vinduer ble slått inn, brannfakler ble kastet, og inne i restauranter og butikker hadde redde eiere forskanset seg. Flere med våpen (som noen har som beskyttelse mot ran). Mange skudd ble avfyrt, og i gatene løp fortvilte tilskuere i dekning hvor de kunne.
I løpet av natten ble 7 restauranter/forretninger totalskadet av brann og/eller knusing.
Et par timer senere startet en ny demonstrasjon i Mahmutlar, med rundt 1000 deltakere i respektive demonstrasjonstog. Alt forløp seg på samme måte som i Alanya. Men selv om antallet demonstranter var færre, ble ødeleggelsene enda mer omfattende. Hele 11 restauranter/forretninger ble totalskadet. I ett tilfelle, brant det fra en restaurant helt opp til femte etasje, hvilket besto av leiligheter – eid av bl.a. nordmenn som gledet seg over å tilbringe tid i vakre Tyrkia…….
En av våre medarbeidere, en pensjonert lærer, skildret opplevelsen av demonstrasjonen som ikke bare en grusom terrorhandling, men det å se mange tidligere kolleger som en del av den, mennesker han hadde kjent hele livet, lærere som daglig underviste barn og skulle rettlede dem til å bli gode medborgere – plutselig var de blitt til monstre som var i stand til «hva-som-helst» – dette var noe han aldri ville trodd var mulig dersom han ikke hadde sett det med egne øyne.
Hva får en stor gruppe lærere til å gå helt berserk? Hvordan kan det ha vært for foreldre å se dette eller finne det ut gjennom media? Personer de hadde hatt tillit til og overlatt barna i varetekt til? Og enda verre, hvordan tror du barna følte dette? For alle dem som var gamle nok til å forstå hva demonstrasjonen innebar og hvorfor læreren deres ble arrestert. I Norge ville det nok bli satt inn et apparat med psykologer til å møte barna, forklare ut fra barnets alder og forståelse, besvare utallige spørsmål. Vi hadde ikke noe slikt i 2015 her i området. Og basert på en historie hvor terror har vært en del av hverdagen så lenge noen kan huske, det er familien selv som håndterer dette og barn med så mye erfaring med slike ting, har heller ikke så mange spørsmål. Det er bare en del av hverdagen, en del av livet.
EPILOG
Året etter, sommeren 2016, skjedde enda flere ting som førte til arrestasjon av bl.a. titusener av lærere. Dessverre ikke uten grunn, selv om media i Norge ikke har forklart mye om bakgrunnen. Dette skal vi komme tilbake til på et senere tidspunkt. Det samme med flyktningstrømmens konsekvenser, valutakollaps, koronatiden, storbranner, storflom, krigens påvirkning, jordskjelv og inflasjonens ofre. Uten en fordypning i alle disse krisene og katastrofene, er det vanskeligere å forstå at selv om Tyrkia stadig jobber for å gi barn en bedre hverdag og fremtid, så er det sterke krefter i gang for å motarbeide dette. Ikke en person eller gruppe, men «ting som skjer» – ting som gjør at vi i Barnas Brobygger må fortsette vår daglige kamp mot krefter som stadig skaper nye sår i menneskers liv. En kamp som er vanskelig å vinne, når man ser på verdenshistorien. Men for hvert smil vi får fra et barn, hvert glimt av håp i et barns øyne – gir oss motivasjon til å tro på det vi gjør.