Kuppforsøket (2016)
Det å drive en frivillig hjelpeorganisasjon i Tyrkia, innbefatter noe som kun mennesker som jobber på en slik måte i et annet land kan forstå. Spesielt i land med totalt ulik historie, kultur og tradisjoner enn det vi selv er vokst opp med. Selv om det vi nå deler med dere i denne artikkelen, kanskje ikke synes å ha noe med vårt hjelpearbeid å gjøre, så har det nettopp alt å gjøre med hvordan vi har bygget broen vår gjennom så mange år. Hvordan skal vi kunne bygge broer mellom mennesker dersom vi selv forblir fastlåst i den delen av verden vi vokste opp i?
Det dreier seg om å ha full innsikt og forståelse – og rett og slett forlate hovedtyngden av det vi tidligere «var» og bli en naturlig del av samfunnet her.
Tyrkias historie inneholder veldig mange mørke epoker, som har pågått helt fram til årtusenskiftet. Tillit er viktig overalt, men viktigere enn noe annet sted her i Tyrkia. Grunnen til at Barnas Brobygger har fått stor tillit blant folket er en kombinasjon av at vi «kommer utenfra» (uten deltagelse i en mørk fortid her) og at vi samtidig viser innsikt og forståelse for menneskers kultur, tradisjoner og tankegang. Vi møter dem på deres premisser, ikke våre. På nettsiden vår, skildrer vi av naturlige årsaker, kun fragmenter av dette.
Vi ønsker derfor å dele litt av det vi selv har opplevd her, hvordan disse opplevelsene har påvirket oss, hvorfor visse situasjoner oppstår og hvordan flere av dem medfører vårt engasjement.
I del 1 fortalte vi om de skumle tidene med IS, Borgerkrig og Demonstrasjoner.
Dette menneskeskapte kaoset som absolutt burde hørt til i gammel historie, ikke i moderne tider. Men, dessverre – om vi endrer aldri så mye når det gjelder teknologi og demokratisering, må vi samtidig huske at dette gjelder fremdeles bare visse deler av verden. Og om vi tror at vår del er fri for «skrekkhistorier» og fordommer, må vi nok fjerne noen «rosa slør», åpne øyne og ører og med det, bli noen illusjoner fattigere – men kanskje også litt klokere.
I del 1s epilog hintet vi til det marerittet (nok et menneskeskapt et) som oppsto i Tyrkia sent på kvelden 15. juli 2016. Vi som bodde her den natten, gikk gjennom timer som fremdeles sitter fast i kroppen. Lyden av jagerfly over byene, meldingene som strømmet inn, frykten, forvirringen og følelsen av at ingen visste hvordan morgendagen ville se ut.
Det går mange merkverdige rykter om det som var et direkte kuppforsøk for å overta makten i Tyrkia. Men for oss som har gravd oss ned i Tyrkias historie, politikk og samtidsstudier, kom kuppforsøket ikke som noen overraskelse. Sammen med å bygge opp og drive Barnas Brobygger, ga tre av oss i mange år ut en avis her i Alanyaområdet. Vi delte solskinnshistorier, artikler om mattradisjoner, tyrkisk historie og mye mer. Vi holdt oss unna alvorlige hendelser og politikk, men vi skapte faktisk en hel serie med presentasjon av Tyrkias politiske partier, totalt objektivt. Men vi snublet over veldig mye, som vi kunne ha skrevet om i en annen mediaform. Og vi så hvordan media i Norge presenterte Tyrkia veldig negativt og subjektivt – basert på Twitter (X) og bloggere. Når mye i tillegg var direkte feil, var det veldig frustrerende å gang på gang prøve å sende dem virkelige historier, sannheter som aldri kom fram der hjemme. Men uansett hva vi prøvde å formidle, så var det umulig å nå fram. Ingen ville publisere det vi skrev.
TERROR FRA FORTIDEN INNHENTET OSS I NÅTIDEN
Allerede flere år før kuppet, hadde flere av oss mye kjennskap til Muhammed Fetullah Gülen, som først i 2016 fylte mediene også i Norge
Gülen var først og fremst en religiøs predikant og leder for en voksende islamsk bevegelse, men han hadde også betydelig politisk innflytelse gjennom sitt nettverk innen media, utdanning, rettsvesen og statsapparat.
På slutten av 1990-tallet ble han etterforsket av tyrkiske myndigheter for å forsøke å undergrave Tyrkias sekulære statssystem og infiltrere statlige institusjoner.
I 1999 dro han til USA, offisielt for medisinsk behandling, mens etterforskningen mot ham pågikk.
I 2000 ble han dømt in absentia i Tyrkia for aktiviteter knyttet til forsøk på å bygge opp et religiøst nettverk inne i statsapparatet. Han avviste selv anklagene og hevdet at opptak brukt mot ham var manipulert.
Dommen ble senere opphevet i 2008 under AKP-regjeringen, i en periode hvor Erdoğan og Gülen-bevegelsen samarbeidet tett.
TILBAKEBLIKK 1970-1999
Det var i kraft av å bli en fremstående politiker i Tyrkia, at Gülen bygde opp et nettverk av korrupte ledere. Han etablerte aviser og annen media og var eier og medeier av disse. Gülen opprettet et forbund for journalister også, for å få enda større innflytelse i dette miljøet og via den «fjerde statsmakt».
Han involverte seg med mektige personer og valgte bevisst vennskap med dem som virkelig har den makten han har behov for. I tillegg til media, var dette bl.a. dommere. For når saker går til retten i Tyrkia, er det dommere som har «det siste ordet». De har den øverste formen for respekt og en innvirkning på samfunnet her som få andre har.
Gülen opprettet bortimot tusen private skoler i Tyrkia, fordi som med media, «kunnskap er makt». Skolene var totalt religiøst styrt. Lærerne som jobbet der, hadde en overordnet målsetting – å sørge for at elevene ble «rettroende muslimer», basert på Gülens retningslinjer. Samtidig måtte lærerne betale en andel av sin lønn til Gülens verdensomfattende organisasjon, Hizmet Movement. Tyrkiske myndighetskilder beskriver at tilhengere kunne betale 10–20 % av fremtidig lønn til FETÖ/PSS.
Det var ikke bare lærere i hans skoler som betalte for medlemskap. Når de tyrkiske myndighetene først fikk anledning til å granske slike innbetalinger, fant de til slutt 34.795 lærere over det ganske land, samt alle andre som de mente hadde støttet Gülen økonomisk ved medlemskap. Etter avhør og appelleringer, ble så mange som 7.063 løslatt og er gjeninnsatt i lærerjobber.
Gülens skoler finnes faktisk over store deler av verden, bygget og drevet av Hizmet Movement, som også fikk tilnavnet Cemaat – eller Jamia (arabisk for «samfunn»).
Heldigvis hadde tyrkiske myndigheter i flere år hatt mistanke om hva Gülen planla. De infiltrerte hans organisasjon. De fikk på denne måten vite at fraksjoner innen Tyrkias hær også var Hizmet-tilhengere, og lojale personer innen hæren fikk i oppdrag å overvåke disse fraksjonene. Slik ble planene om et kupp oppdaget, og beredskap ble satt i sving.
DEN SKJEBNESSVANGRE NATTEN
Den opprinnelige planen var å starte kuppet klokken 3 om morgenen 16. juli, men noen av offiserene som deltok i kuppforsøket fryktet at de hadde spioner rundt seg, så de fremskyndet planen til kvelden før. De trodde dette ville komme overraskende og dermed være til fordel, men det påvirket dem selv i motsatt retning, fordi de selv ikke nådde fram til en stor andel av dem som var en del av angrepsstyrkene.
Vi fulgte den nervepirrende utviklingen via TV og via internett, skjønt nettet ble holdt på veldig lav hastighet. Vi hørte at angriperne først planla å ta livet av presidenten på hotellet han var på sammen med sin familie i Marmaris. Samtidig bombet de både parlamentet og presidentboligen, som ligger i et stort bygg hvor diplomater og politikere også får bo ved besøk, og som rommer alt av møterom og aulaer for større seminarer, i Ankara. Slik var angrepet ikke bare rettet mot presidenten og parlamentet, men også mot samtlige som evt. var til stede i det som har fått navnet «presidentpalasset» kvelden 15. juli. Fordi angrepene ble utført mot hele bygningen.
Senere fikk vi høre at kuppmakerne hadde fått nyss om at Erdoğan og hans familie var plassert i helikopter etter at noen hadde gitt melding om at de måtte komme seg vekk fra hotellet. Den delen av militære offiserer som var Gülen supportere og deltok i kuppet, klarte å finne ut helikopterets rute og de sendte militære fly for å skyte dette ned. Men flyene ble kalt tilbake, høyst sannsynlig av lojale offiserer som klarte å ta over kommandoen. Dette har ikke kommet klart fram i noen av de mange kilder vi har gjennomsøkt.
Kuppforsøket var over i løpet av få timer. Alle dem man visste hadde vært en del av landsforræderiet ble arrestert umiddelbart. Og i dagene som fulgte, var mediene verden over fulle av artikler om massearrestasjoner. Norge hadde, som enkelte andre land, sine egne varianter – der det ble presentert som om 45 000 uskyldige lærere ble arrestert. Antallet var en sterk overdrivelse (se over) og ordet «uskyldig» gikk igjen hele tiden i norske og vestlige medier. Noe som viser en svært subjektiv holdning, som vi dessverre har sett mange ganger overfor Tyrkia og tyrkiske styresmakter.
Det samme gjaldt skildringene av dommere og journalister som også ble arrestert for avhør. Alt som ble skrevet i norske medier var basert på hvordan vårt eget land fungerer. Beskrevet ut i fra vårt fredelige samfunn, som ikke har hatt en ekstrem «mørketid» siden 2. verdenskrig, fra 1940 til 1945. Et land hvor vi også tror at korrupsjon og konspirasjoner ikke skjer innen et demokrati i «vår del av verden».
Dersom man bare ser enkeltmennesket som mistet jobben, ser man én tragedie. Dersom man samtidig ser et nettverk som gjennom tiår har bygget posisjoner i skoleverk, politi, rettsvesen, media, næringsliv og militær, forstår man hvorfor tyrkiske myndigheter reagerte som om selve staten var infiltrert.
OPPSUMMERING I TIDEN ETTER KUPPFORSØKET
21. juli traff den tyrkiske lira den laveste valutakursen mot dollaren, mens Istanbul-børsen mistet 3,5% av verdien.
Den 27. juli 2016, erklærte generalstaben for væpnede styrker at 8 651 tyrkiske soldater, eller omtrent 1,5% av troppene, med 35 fly, inkludert 24 kampfly, 37 helikoptre, 37 stridsvogner, 246 pansrede kjøretøyer og tre marinefartøy var involvert i kuppforsøket. Det finnes ikke et offentlig, eksakt offisielt tall for hvor mange av dette antallet soldater som var offiserer alene, men flere tusen av dem var profesjonelle militære/offiserer etter at vernepliktige og kadetter trekkes fra. 120 av offiserene var generaler. Så, selv om antallet (1,5%) kan synes lite ut fra det å foreta et slikt stort kupp, viser sammensetningen av dem hvor motet til å gjøre dette kom fra.
2 700–2 800 dommere og aktorer først suspendert/arrestert i løpet av få dager, og senere steg antallet fjernede dommere/aktorer til rundt 4 100–4 200 totalt.
Human Rights Watch skrev allerede 5. august 2016 at minst 1 684 dommere og aktorer satt i varetekt.
Det finnes derimot ikke ett samlet offisielt tall som klart viser hvor mange av disse som senere ble endelig dømt. Mange saker gikk over flere år, og noen ble løslatt, frikjent eller fikk sakene henlagt.
Tallene er enda mer omstridte når det gjelder journalister, fordi definisjonen av «journalist» varierer. Selv om det har eksistert journalistikkutdanninger ved universiteter, blant annet ved Istanbul University og Ankara University, men yrket har aldri vært like sterkt formalisert som f.eks. lege eller advokat. Mange kom inn via:
- Lokalaviser
- Politiske aviser
- TV/radio
- Partiorganer
- Aktivisme
- Egne publikasjoner
Alle som skriver noe eller uttrykker noe i media, blir definert som «journalister».
En ofte sitert oversikt viser at det var 117 arresterte journalister (tyrkisk definisjon) hvorav minst 35 formelt dømt i de tidlige hovedsakene.
Andre organisasjoner, som CPJ og ulike pressefrihetsgrupper, hevdet at over 160 journalister satt fengslet på det meste.
131 mediehus ble også stengt.
Det som gjør en oppsummering ekstra komplisert, og som forklarer hvorfor tallene spriker så mye i media, er at:
- Tyrkiske myndigheter regnet Gülen-nettverket som en organisert infiltrasjonsstruktur langt utover militæret.
- Vestlige medier og menneskerettighetsorganisasjoner ofte mente at utrenskningene gikk langt bredere enn de faktiske kuppdeltakerne.
- Mange saker bygde på indirekte bevis (Bank Asya-kontoer, ByLock-app, skole/foreningsmedlemskap osv.).
- Noen senere ble frikjent eller løslatt etter lang varetekt.
Så for ikke å blande tallene sammen, må man nesten skille mellom:
1. personer direkte involvert i kuppforsøket
2. personer anklaget for tilknytning til Gülen-bevegelsen generelt
3. personer som kritikere mener ble rammet politisk under unntakstilstanden
Det finnes ikke noe endelig offisielt regnskap over hva kuppforsøket i 2016 kostet Tyrkia, men tyrkiske myndigheter anslo allerede samme år de økonomiske konsekvensene til rundt 100 milliarder dollar. Dette inkluderte ikke bare de fysiske ødeleggelsene, men også tap innen turisme, investeringer, valuta, sikkerhet og den omfattende gjenoppbyggingen av statlige institusjoner.
Mer detaljert skildring og oversikt når det gjelder de økonomiske faktaene, vil komme i en senere artikkel som omhandler Finansielle Konsekvenser av flere kriser her i Tyrkia.
LIVET GIKK VIDERE…..
Mens verden diskuterte politikk og maktkamp, forsøkte vanlige mennesker i Tyrkia å vende tilbake til hverdagen. Butikker åpnet igjen. Barn gikk tilbake til skolen. Familier prøvde å legge frykten bak seg. Men noe hadde forandret seg i landet.
Fethullah Gülen fortsatte å leve i USA, hvor han allerede siden 1999 hadde bygget opp sitt internasjonale nettverk. Fra sitt palass der bygde han opp sin organisasjon og «rettroende» skoler verden over. Han ble til og med sammenlignet med Paven, som en fredsskapende og faderlig figur, med enorm innflytelse. Hans yrke ble beskrevet som Verdensleder. I 2013 kåret Time Magazine ham som en av de 100 mest innflytelsesrike personer på verdensbasis.
Hans formue var enorm, men som for de fleste som ikke ønsker at omverdenen skal få kjennskap til hvor rike de er, ble alt dekket over via alle de metodene som benyttes i en slik sammenheng. Selv etter hans død 20.10.2024 er alt det finansielle bevart i hemmelighet. Mye av verdiene ligger i organisasjonen, som lever videre i sitt hovedkvarter i Saylorsburg, Pennsylvania, USA.
I Tyrkia er alt det Hizmet og Gülen eide fullstendig eller delvis blitt konfiskert. Samtlige religiøse skoler er fjernet. Tyrkia er en sekulær stat og det eneste som er tillatt i tyrkisk skoleverk (siden fornyelse i 2012) er Religion som Valgfag. Noe som tilsvarer KRL i norsk barne- og ungdomsskole. Men som sagt, dette er et valgfag, for dem som ønsker å vite mer om religioner, ikke noe obligatorisk.
EPILOG
Snart et tiår har gått siden denne skremmende hendelsen. Tyrkia er et demokratisk land hvor vi stadig ser bevis på at mennesker har frihet til å velge sin egen vei i livet. Vi i Barnas Brobygger ser dette via alle de barna vi jobber med. Den eneste forskjellen mellom dem og norske barn er at familiene deres ikke har de samme økonomiske ressursene. Rike familier sender sine barn på privatskoler, mens det store flertallet går på offentlige skoler. Som beskrevet tidligere har disse skolene langt mindre å by på enn norske offentlige skoler, og nettopp derfor har vi valgt å gjøre dette til en viktig del av vårt arbeid. For bak alle politiske konflikter, økonomiske kriser og mørke overskrifter finnes fortsatt helt vanlige barn med drømmer, håp og behov for en tryggere framtid.